For en uke siden reiste jeg på utveksling til Sankt Petersburg i Russland. Her skal jeg tilbringe et halvt år som student ved Higher School of Economics St.Petersburg (HSE Spb).
Nå reiste nok jeg kanskje litt tidligere enn hva som strengt tatt var nødvendig, men sånn blir det når en er kronisk redd for å gå glipp av noe. Dette betyr at jeg fikk tre hele dager til å orientere meg i den europeiske kulturhovedstaden St.Petersburg er. Jeg har valgt å benytte meg av universitetets tilbud om studenthybel. Komplekset jeg bor i ligger helt i utkanten av byen, men med et (etter min mening) fantastisk metro-tilbud tar det bare ti minutter bort til metrostasjonen, og seksten minutter metro inn til by-kjernen. Dermed har jeg de siste dagene fått god oversikt over sentrum og alle dets restauranter og severdigheter.
HSE tilbyr i St.Petersburg et utvalg av fag på engelsk, da særlig innen fagfelt som historie, økonomi og business, politikk, sosiologi og asia-studier. Nå har ikke jeg rukket å starte studiene enda, så kvaliteten kan jeg dog ikke si mye om. Men utvalget er bra og variert, og tross at hvert fag gir få poeng – noe som betyr at en trenger en hel del fag for å fylle Lånekassens krav på 30, så skal det være mulig å finne noe relevant å studere.
Ved HSE er det fire eksamensperioder hvert år – hvilket betyr at det er to i halvåret. Skoleåret mitt begynner/begynte 9.januar, og første eksamensperiode vil starte allerede i mars. Siste eksamensperiode vil bli avviklet i slutten av juni. Fagene tilbyr gjerne fire/fem/seks studiepoeng, og de kan vare på tvers av studieperiodene. Det faget som derimot vil gi deg åtte studiepoeng er russisk, hvilket kan komme godt med i et land hvor engelsk ikke er like utbredt som hjemme.
Prosessen «flytte til Russland»
Jeg var lenge noe usikker på om jeg ville og kunne reise på utveksling, og utsatte av denne grunn store deler av prosessen med det er å skaffe meg visum, søke om godkjenning av fag og å søke offisielt om plass ved HSE. Dette anbefales IKKE! Start i tide, og i «tide» betyr en måned før enn det du tror. Etter å ha blitt nominert av UiB starter prosessen med å søke om plass på HSE. Dette er ikke mye arbeid, men papirarbeidet i Russland går sakte, og en må derfor være tidlig ute og overholde frister for at HSE skal rekke å sende invitasjonsbrevet som er er helt avgjørende i en visumsøknad. Det kan også nevnes at HSE krever et motivasjonsbrev på maks 500 ord om hvorfor du ønsker å studere i St.Petersburg. Dette er lavterskel, men må på plass.
Å få visum til Russland er en tidig oppgave. En trenger dokumentasjon på at en ikke har HIV, meslinger, tuberkulose eller andre smittsomme sykdommer, samt en omfattende sykeforsikring. Dette gjelder også for å få bo på studenthyblene. Systemet for visumsøknader kan virke frustrerende og rotete, men den russiske ambassade har åpnet et hjelpesenter for visumsøkere med kontorer i både Oslo og Kirkenes. Senteret heter TASS, og på deres hjemmesider står det utfyllende liste over hva en trenger for å søke visum. Her kan en bestille time, levere papirer og pass, ta bilde, betale gebyr, og deretter vil TASS gjennomføre visumsøknaden for deg. Etter rundt ti dager kan en komme tilbake og hente visumet.
HSE tilbyr også et «Buddy program» gjennom Erasmus Student Network. Dersom en melder seg på dette programmet får en tildelt en russisk student som vil hjelpe deg med tilpasningsperioden og praktiske ting. Dette er et fantastisk tilbud som jeg anbefaler alle å benytte seg av. Da jeg endelig hadde fått visum, kjøpt flybilletter, pakket og reist, møtte buddyen min meg på flyplassen i St.Petersburg, skaffet taxi og fikk meg til studenthybelen. Hun fikk sjekket meg inn i skranken hvor alt foregår på russisk, og viste meg hvordan kollektivet fungerer. Hun har også hjulpet meg med transportkort, SIM-kort og første runde med handling av mat. Buddyen vil være tilgjengelig gjennom hele oppholdet, og er gull verdt hver gang en må oppsøke mennesker og steder hvor ting foregår på russisk, som for eksempel banker, postkontor, politi og sykehus.
Andre som er til stor hjelp i Russland er universitetets kontor for utvekslingsstudenter. De svarer alltid på mail med smilefjes, hvilket virker teit i starten, men som blir mer og mer velkomment ettersom tiden går i et land der ingen smiler uoppfordret. De følger opp hver enkelt i hele prosessen – fra søknaden til HSE, gjennom visumsøknad, gjennom registrering med migrasjonskontoret, søknad om fag, og for øvrig alle små og store problemer en skulle ha.
Livet i studentkollektiv
Som nevnt tilbyr universitetet alle utvekslingselever en plass i et av deres studentkollektiver. Jeg har blitt innkvartert på hva som er kåret til Russlands beste «dormitory». Men altså, når en betaler 160kr i måneden for å bo et sted, så må en regne med at standarden matcher prisen. Dette var jeg forberedt på i forkant av avreise, og lette lenge etter et privat sted å bo gjennom Flats For Friends Spb på Facebook og Air Bnb. Jeg hadde lest at hybelen ville ligge langt unna universitetet, og ville i utgangspunktet gjerne bo i sentrumskjernen. Dette viste seg allikevel å være vanskelig å få i stand da de fleste utleiere enten kun snakket russisk, eller at prisene økte dersom jeg snakket engelsk. Dermed bestemte jeg meg for å gi hybelen en sjanse, og bor nå på et sekstenamannskollektiv på dobbeltrom. Jeg har dog rommet for meg selv, enn så lenge (BANK I BORDET!!).
Her har jeg seng, skrivepult, klesskap, delt dusj med varmtvann, delt vestlig klosett, vakthold og felles vaskerom. Området rundt hybelen er noe grått, usentralt og trist å se på. Det er dessuten en dårlig idé å gå alene i mørket rundt i området. Tross dette er jeg positivt overrasket, og jeg er sikker på at med en gang jeg får ut fingeren og orker å vaske doen og badet, så blir det sikkert koseligere enn det er akkurat nå.
Hvis du reiser alene slik som meg, og stresser litt for å få et nettverk og masse venner, så er universitetskollektiv en gylden mulighet til å bli kjent med masse mennesker på kort tid. Her bor dessuten de fleste utvekslingselevene, hvilket gjør det letter å spise middager sammen, reise sammen på byen (og ikke minst komme seg hjem) og å spørre noen når det er noe man ikke forstår eller skjønner – hvilket skjer ofte.
