안녕, 친구! – Hei, venner!
Her kommer det aller siste innlegget fra meg, som jeg egentlig burde ha skrevet for en god stund siden. Bedre sent enn aldri!
Nå har jeg vært hjemme i Norge siden midten av juni, og oppholdet i Korea følelse nesten som en diffus drøm. At jeg har bodd et helt år på andre siden av kloden er noe jeg fortsatt ikke helt kan fatte. Året gikk også langt fortere enn jeg hadde forventet, og plutselig sitter jeg her, tilbake i Bergen. Tilbake til «skikkelig» skole og tilbake til lesesalen. Jeg kjenner allerede at det hadde vært mye diggere å spise koreansk bbq i 25 grader enn å sitte inne med tunge skolebøker mens det pøser ned utenfor.
I de siste ukene i på Keimyung kjente jeg for første gang at det skulle bli godt å komme hjem. Jeg brukte overraskende mye energi på å planlegge når jeg kunne spise skikkelig norsk fredagstaco, eller en skive grovbrød. Jeg begynte også å savne vennene og familien min, men jeg tror mye av lengselen skyldtes at en enveisbillett til Norge og en hjemreisedato var blitt en realitet som nærmet seg med stormskritt. Til min store overraskelse var likevel det første jeg tenkte da jeg landet på Flesland «jeg kunne godt ha blitt der litt til», men da jeg så vennene mine veive med norske flagg i ankomstområdet var det ingen tvil om at jeg følte meg hjemme.
Å si det var vondt å ta farvel med alle vennene mine i Korea er en underdrivelse. Det ble mildt sagt ordentlig tårevått og utallige lange klemmer da vi for siste gang skulle si hadet. Jeg er imidlertid evig takknemlig for det store internett, og jeg snakker med flere av vennene jeg møtte i Korea på daglig basis. Vi har også en bokklubb der vi via posten sender rundt en journal som hver enkelt skriver en lite tekst i og legger ved noe fra sitt land, før den sendes videre til neste by, stat eller kontinent. På den måten kan vi lett holde kontakten med hverandre.
Året på utveklsing har vært helt ubeskrivelig. Jeg har lært og erfart langt mer enn jeg hadde håpet på, og kan ikke si annet enn at jeg anbefaler alle å dra til utlandet! Jeg har blitt mer opplyst om den politiske situasjonen i Øst-Asia, og lært om hvor mye historie og geografi påvirker samfunnet og de politiske relasjonene i dag. Jeg har fått lese og følge lokale nyheter på nært hold, og møtt mennesker med helt annen bakgrunn og meninger enn meg selv. Man lærer så mye mer av å bo i et annet land, og man får oppleve kulturen på en langt mer intim måte. Om jeg får sjansen igjen skal jeg ikke se bort ifra at jeg drar utenlands nok en gang!
Jeg sier takk for meg, og ønsker alle fremtidige ambassadører lykke til på reisen! Kanskje det er deg?
- Louise
