안녕, 친구! – Hei, venner!

Tentamensuken er rett rundt hjørnet og det er tid for siste innspurt. Min første tentamen er i dag, så den siste innspurten burde jeg vel allerede ha fått overstått. Bibliotekene er stappfulle av studenter som leser eller sover, og det samme gjelder alle kafeene og studierommene. Jeg kommer til å skrive et eget innlegg om fag, karakterer og studiehverdagen i Sør-Korea, for her er det absolutt mye å nevne. Jeg har selv fem tentamener, men de fleste er flervalgstester, så jeg stresser ikke så alt for mye med det.

Jeg er nå godt inne i min andre måned i Sør-Korea. September var over før jeg visste ordet av det, men det føles også som om jeg har vært her i en liten evighet. Den første måneden var særdeles intens og det var slitsomt å skulle balansere aktiviteter, studier, nye bekjentskaper, språkbarrieren og en ny hverdag – alt på en gang. Det var likevel veldig lærerikt, og jeg kan si med sikkerhet at det har vært en av de beste månedene i studentlivet mitt. Jeg har blitt flinkere til å by på meg selv, og jeg lærer stadig noe nytt av å omgi meg med mennesker fra hele verden.

September var fylt med overraskende mange helligdager. Spesielt tatt i betraktning at høstsemesteret kun varer fire måneder. Vi har bl.a. feiret nasjonens grunnleggingsdag (3.oktober) og Hangul-dagen (9.oktober). På sistnevnte feirer man det koreanske alfabetet og hvor fantastisk det er. Syntes godt vi kunne hatt en egen «Æ, Ø, Å»-dag. Hadde det ikke vært supert med en ekstra fridag?

Chuseok (추석), som tilsvarer høsttakkefest, er trolig den viktigste høytiden i Sør-Korea. Disse dagene drar de fleste hjem til familiene sine, og det er tid for å hedre forfedre og takke for en god innhøstning. Halvparten av Sør-Koreas befolkning bor til daglig i eller rundt hovedstaden, og man kan jo bare forestille seg trafikken når 25.millioner mennesker skal hjem på ferie – samtidig! Jeg har offisielt mistet retten til å klage over påsketrafikken i Norge.

Chuseok varte i tre dager fra 23.-25. september. Plusser du på en helg blir det fort en liten ferie, og vi benyttet muligheten til å ta en utenlandstur. Vi ble frarådet fra å reise rundt i Sør-Korea grunnet den enorme pågangen hjemreisende koreanere, så dagen før Chuseok bestilte vi i siste liten billetter til Taiwan.  Jeg har sjeldent følt meg så spontan, men det var en beslutning jeg neppe kommer til å angre på. Sammen med fire tyskere og en tsjekker ble det fem fullpakkede og uforglemmelige dager i Taipei og Hualien City. Jeg følte meg ærlig talt mer utslitt etter ferien enn før, men det var utvilsomt verdt det.

Taiwan har en mye mer avslappet tone enn Sør-Korea. Folk er mer tilbakelent, og taiwanerne var alltid villig til å hjelpe oss med hva enn det skulle være fra billettkjøping, bussruter og retningsbeskrivelser. Ofte uten at vi spurte om det. Så og si hele turen ble planlagt der og da, men overraskende nok gikk det meste på skinner. Noen ganger er det deilig å bare ta ting som det kommer.

Alltid kult å bo med lokalbefolkningen

De første dagene tilbrakte vi i smørøyet av Taipei. Vi leide den første og «beste» Airbnb-en vi kunne finne, og endte opp med å dele rom alle sammen. Leiligheten var liten, men føltes nesten luksuriøs sammenliknet med internatet. Jeg stusset litt da vi ankom og døren så ut som et kott merket med «Fire Escape Equipment». Det var til vår lettelse ikke et kott, men vi hadde nok klart oss med det også. Man tager hva man haver, eller hva? Å bo billig er en super måte å spare litt penger på når man reiser, og når man bor i en høyblokk med lokalbefolkningen blir opplevelsen i alle fall autentisk. Frontdøren var dobbel, som en safe, og med store bokstaver ble vi advarte: «ALDRI åpne døren om noen banker» – kjekt å vite. Veggene var også grønne, pyntet med bilder av palmer, og med sirlig skrift stod det «Life is haddy!»- ja, «haddy». Sjarmerende.

Dagene i Taiwan ble lange, og jeg tror vi besøkte minst 6 forskjellige templer de første 24 timene på taiwansk jord. Det må ha vært den høysete frekvensen av templer jeg noen gang har opplevd – og sikkert kommer til å oppleve. Varmen tok oss også litt på sengen, ettersom ingen var forberedt på høyere temperaturer enn vi allerede kom fra – men vi sto på og med vannflasker i sekken og en valutakalkulator med omgjøring fra nye taiwanske dollar til euro og derfra til tsjekkiske koruna og norske kroner, i hånden, var vi klare for å oppleve det meste.

Longshan Temple, Taipei

En av de artigste tingene vi gjorde i Taipei var å besøke Taipei 101. Jeg anbefaler på det sterkeste å dra dit om kvelden for å kunne se lysene fra byen. Med sine 101 etasjer og 509 m er dette verdens fjerde høyeste tårn, og man merket godt på trykkforskjellen i heisen opp. På knappe 37s beveget heisen seg fra 1. til 88. etasje, noe som virker ganske surrealistisk. I et land som er utsatt for tyfoner og jordskjelv kan man jo spørre seg hvordan en så stor bygning fortsatt står, og mellom 87. og 92.etasje finer man byggets hjerte: En 800 tonn stålkule (damper), som fungerer som en stabilisator.

Etter noen dager i Taipei dro vi videre til Hualien City med tog. Turen tok rundt tre timer og med enveisbilletter i hånden lurte vi alle litt på hvordan vi skulle komme oss tilbake igjen. Togstasjonen i Taipei var utsolgt for billetter på ruten Hualien-Taipei og billettkjøp ble dermed det første på agendaen da vi gikk av toget. Heldigvis hadde Hualien togstasjon noen billetter igjen, så vi kjøpte det de hadde å tilby.

Fra h. Pati og meg: «Jakten på det perfekte Instagram-bildet ble fort…

Hualien City har om lag 100,000 innbyggere og ligger nydelig til ved kysten. Her finner du vakre strender og en enorm nasjonalpark av høye fjell, natur og dyreliv. Taroko nasjonalpark er så svær at den strekker seg over tre fylker, og man må kjøpe dagspass på bussen for å komme seg rundt til de ulike turstiene. Vi prøvde oss også på en klassisk «ligge på standen og chille»-dag, men soling og bading ble det derimot ikke. Restene av en passerende tyfon herjet fortsatt i området og det blåste friskt flere av dagene. To av kveldene ble vi også vitne til store tordenstormer, og vi måtte skynde oss tilbake til hostellet for å ikke bli overøst av vann. Jeg vet jeg er bergenser, men det er ikke akkurat slik at jeg bevisst oppsøker regn.

I Hualien leide vi også scootere, men selv om førerkortet mitt gir meg tillatelse til å kjøre mopeder, betyr det ikke at jeg vet hvordan man kjører en moped. Om jeg ikke tar feil kan jeg også kun kjøre mopeder med en fart på maksimalt 45 km/t… Å kjøre scooter for første gang i utlandet på motorveien i 80-sonen var dermed kanskje ikke akkurat en skuddsikker plan, men jeg sitter nå enda her den dag i dag. Om du noen gang tenker å gjøre det samme bør du sjekke opp i reglene i Taiwan.

avbrutt»

Vi snakket med forhandlerne, og ifølge dem var papirene våre i orden – merk at ingen av oss hadde internasjonalt førerkort… Det var uklart for oss hva vi faktisk hadde lov til, men vi diltet etter de andre turistene og fikk leid scootere uten større problemer. Først da det var klart at flere av oss aldri hadde kjørt en scooter før ble forhandlerne skeptiske, men etter en prøverunde på parkeringen var de overbevist om at vi i alle fall skulle klare oss, sånn noen lunde. Merk dere at jeg slapp å prøvekjøre, selv om jeg aldri har sittet på en scooter (merkelige ting skjer når man ser ut som lokalbefolkningen). Vi fikk så et raskt lynkurs i taiwanske trafikkregler, om de faktisk finnes, og derpå bar det ut på tur, to og to per scooter. Å kjøre langs strandpromenaden i solnedgangen høres kanskje romantisk ut, men med en vindstyrke med tyfonstatus ble det litt mindre artig. Det var likevel en utrolig befriende opplevelse.

Jeg skulle gjerne vært lenger i Taiwan, og dersom jeg får sjansen vil jeg absolutt dra tilbake – MEN nå må jeg faktisk slutte å dagdrømme om ferie og gå tilbake til lesingen. Vi snakkes før dere vet ordet av det!

• Louise

Noen ekstra bilder:

Taipei 101

Skal det være turistbilde, så skal det være det. Fra v. Martin, Pati, Timo, Lenka, meg og Franka.