안녕, 친구! Eller «hei venner!». Forrige gang jeg skrev satt jeg på Flesland med sommerfugler i magen. Det var første gangen jeg skulle reise så langt alene, og jeg bekymret meg nok litt selv om jeg ikke ville innrømme det. Jeg krysset fingrene for at ingen problemer skulle oppstå, men der tror jeg at jeg jinx-et jeg meg selv. Ikke at jeg er av den overtroiske sorten. Det ble i alle fall ni timer ekstra i Beijing. Mer enn bare litt kjipt, spesielt når man verken får brukt Netflix, HBO eller Facebook grunnet regionssperrer eller sensur.

Jeg ankom internatet i Sør-Korea såpass sent at jeg ikke fikk kjøpt inn diverse nødvendigheter. Første natt i Daegu ble jeg dermed nødt til å sove uten dyne og pute, og ettersom romkameraten min ikke hadde flyttet inn, ble det til at jeg banket på til naboen for å spørre om toalettpapir. Overraskende nok må man ha eget toalettpapir her, selv om det er felles toaletter per etasje … Kanskje ikke den beste opplevelsen, men en opplevelse var det i alle fall, og under jakten på toalettpapir fikk jeg min første venn her nede.

Nå har jeg bodd en uke i Daegu på internatet KELI-House, og den dårlige reisen er egentlig glemt. Det er så mange ting som skjer, alltid noe nytt og spennende hjernen må prosessere. Ting skjer også veldig raskt. Bokstavelig talt. Sør-Korea lider av en såkalt 빨리 빨리 (fort-fort) – kultur, alt skal skje raskt og effektivt, og det er et under at jeg overlevde min første taxitur – den var så 빨리 빨리 som du får det.

Internatet har en langt lavere standard enn jeg hadde trodd, men det fortsatt et praktisk valg. Jeg kommer til å skrive et innlegg senere om livet på internat og om alle reglene vi må følge. Dere som bor i Sammen-boliger har en del regler, men sammenliknet med internatet her er det barnemat; vi har både portforbud og straffepoeng, og konsekvensene er neppe tomme trusler.

I skrivende stund sitter jeg i sengen min, og burde egentlig gjøre litt skolearbeid. Aller helst burde jeg sove. Romkameraten min sitter i sengen over og jobber, og i bakgrunnen durer airconditionen. Det er varmt og fuktig selv om det er midnatt. Daegu ligger sør-øst i landet, et godt stykke fra Seoul, og har om lag 2.5 millioner mennesker – et betydelig større antall enn Bergen. Man føler seg fort ganske liten der man går blant skyskrapere og neonlys i byens «downtown», men selve campusområdet er rene motpolen med et idyllisk og avslappet preg. Her hører man for det meste lyden av de store sikadehordene, mens det i sentrum er liv og røre, og bråket fra mopeder og lukten av gatemat hele døgnet.  Pass opp for mopedene, de kjører over alt. Og da mener jeg faktisk over alt. Bilene stopper heller ikke for fotgjengere, så vær våken.

Keimyung University har i underkant av 30 000 studenter og er et privat universitet. Campus er virkelig noe for seg selv med flotte murbygninger og frodig skog. Det er også såpass stort at det er i meste laget. Flere av utvekslingselevene måtte droppe fag fordi man rett og slett ikke alltid har nok tid til å komme seg fra A til B. En sykkel hadde vært praktisk, men bakkene er så bratte og jeg har ikke noe ønske om å ta en Tour de France runde hver gang jeg skal ha undervisning.

I morgen skal vi ha en uoffisiell velkomstfest for de internasjonale studentene, og dersom man liker festing er Sør-Korea «the place to be»; billig alkohol tilgjengelig 24/7, nattklubber som faktisk holder åpent lenger enn til klokken 03.00 og mat. Vil du ha kylling, nudler eller burgere midt på natten? – null problem.

• Louise

Tradisjonelt koreansk bygg på campus.

Campus

Campus er frodig og med blomster og frukttrær rundt hvert hjørne!

Fra venstre: meg og Franca fra Tyskaland. Vi drikker kaffe og melk med kullsyre, ja melk med kullsyre, fra internatautomaten.

Downtown