Hei igjen, fra Cape Town!

Tenk at jeg allerede er kommet godt over halvveis i utvekslingsoppholdet mitt! Jeg kjenner at akkurat den setningen gjør meg smålig panisk. Tiden har gått fryktelig fort, og det skal nok bli vemodig å pakke kofferten i slutten av juni.

Mitt forrige innlegg handlet stort sett om vannmangelen, og denne gangen blir skolesystemet fokus. Det fungerer ganske annerledes her enn hva vi er vant med fra UiB – både med hensyn til arbeidsmengde og struktur – noe som er greit å være forberedt på før man kommer. Her har vi til stadighet innleveringer, tester og obligatoriske seminar. Min frustrasjon ligger ikke nødvendigvis i at vi har mye å gjøre, men at arbeidet ofte kommer med klare instrukser for hvordan det skal utføres.

Erfaringen min er at det gir mindre rom for uavhengig tenkning og problemløsning, i tillegg til at studiehverdagen blir mindre fleksibel. Noen ganger opplever jeg at den indre motivasjonen for læring blir overskygget av den ytre motivasjonen, som er å blidgjøre seminarleder som setter karakter.

Heldigvis hjelper det stort at selvet innholdet i fagene stort sett er utrolig interessant! Som Sampol-student har jeg, både bevisst og ubevisst, trukket en del «konklusjoner» om hvordan verden henger sammen. Her blir jeg til stadighet utfordret. Jeg lærer en helt ny måte å tenke på, som ofte står i kontrast med ideene introdusert i Vestens akademia. Det er forfriskende!

Jeg tar fag innen kjønnsstudie, utviklingsstudie og politisk filosofi, og diskusjonene er ofte opphetet. Sjeldent diskuteres det uten historisk kontekst, særlig blir kolonitiden og apartheid trukket inn. Debatten om hva som egentlig er afrikansk, kontra å være vestlige konstruksjoner, går ofte igjen. Både i og utenfor fagene. For eksempel drives det en slags «avkolonialisering» av pensum, hvor afrikanske teoretikere i økende grad inkluderes.

Likevel, koloniarven kommer tydelig til uttrykk på Campus. Engelsk er det eneste språket regnet som akademisk, til tross for at flertallet i Sør-Afrika bruker Zulu. Få av jentene går med håret i naturlig form; afroen er for mange nedverdigende og ofres for fletter og parykk. Hvite studenter er dessuten overrepresentert, noe som forsterkes av at skoleavgiften øker.

Ved å studere her får man kunnskap om det turistbøkene ekskluderer. Det er nesten slik at jeg ikke vil pakke kofferten om to måneders tid. Rundt den tid kommer jeg tilbake med et avsluttende innlegg, hvor jeg skal prøve å oppsummere det hele. Takk for at du las!

– Ingvild Misje