Med halve oppholdet unnagjort er det vel dags for litt refleksjon. Første tanke er «Tiden flyr!». Hvor begynner man? Om en skal ta det fra fødselen, så blir det vel å referere til hvilke tanker jeg hadde i mitt første innlegg før avreise. Det kriblet med spenning i kroppen om å besøke et USA fylt med utdanningsmuligheter og opplevelser, og jeg kan med trygghet si at oppholdet har både innfridd forventninger og gitt svar på mine nysgjerrigheter.
Da vi gikk inn for landing over Minneapolis den 15. August satt jeg limt til vinduet og speidet utover landskapet. Betongjungelen strakk seg i alle mulige retninger i det øynene mine nesten tok fyr av å holde følge med alle severdighetene. Jeg snudde meg til personen ved siden av som er lokalkjent og vokst opp i byen; «Hvilken bydel er det vi flyr over nå?». Hun svarte meg med en litt humrende og medfølende latter at vi ikke hadde nådd byen enda. For en smørblid sørlending fra ikke så store Kristiansand så tok det litt tid å tilpasse seg hvor mye større saker og ting i USA er. Byer, biler og folkemengder er større enn hva jeg er vendt til hjemme og i Bergen. Alt er lett tilgjengelig. Dette gjelder mat, kollektivtrafikk, konserter, uteliv, og sosialt. Når jeg sier tilgjengelig mener jeg nødvendigvis ikke hvor lett det er å få tak i, men de mangfoldige ulike måtene de kan oppleves og oppnås på.
Semesteret i USA starter ikke før 5.September, så ved landing hadde jeg en god del tid til å oppleve byen og få et inntrykk av skolemiljøet. En ting jeg la merke til var delingen mellom West Bank og East Bank av universitetsområdet. De to sidene skilles av Mississippi elven. Det utrolige er hvor tilrettelagt kollektivtrafikk er på universitetsområdet og mellom de to sidene. Kontinuerlig går det busser hvert kvarter som binder sammen alle fakulteter ved universitetet. Trikken er et alternativ som også går videre inn i byen. Dette er inkludert i semesteravgiften for alle studenter, så mulighetene for forflytning rundt omkring er fantastiske. Byen er også tilrettelagt for sykler, der det er egne hovedveier (med veiskille!) reservert for syklister som går gjennom byen, og alle veier har egne sykkelfelt. En grønnere grunn for å hive seg på sykkelen har jeg ikke funnet. Personlig har jeg benyttet meg av å spasere til alle mine timer ettersom jeg bor så sentralt, i tillegg til hvor behagelig det er å krysse Mississippi til fots hver dag. Videre er universitetsområdet strødd med restauranter og kaffeer som åpner for sosiale samlinger til en billig penge.
Alle fasiliteter til både trening og sport ligger vegg-til-vegg med alle fakultetsbygninger, og det er ingen tvil hvor stolte amerikanerene er over skolelagene sine. Semester startet med et smell med åpningskampen til The Minnesota Gophers, skolens amerikanske fotballag. Etter å ha stått opp tidlig for tradisjonell Tailgating, som involverer festing og sosialisering utenfor arenaen før kampstart var det tid for å oppleve min første kamp.
Wisconsin state capitol, Madison
Jeg har ikke hatt like mye tid til å reise som jeg har hatt til venner og opplevelser i Minneapolis, men jeg tilbragte en langhelg med to amerikanske venner i Madison, Wisconsin. Byen var fantastisk pen, og folkene er like imøtekommende som alle andre plasser i USA. Nå vet jeg ikke om det er på grunn av min eksotiske bakgrunn, men det har vært et repeterende mønster til måten en møter folk enten på gaten eller en samling. En føler seg utrolig velkommen, og det er ikke sjeldent det hagler spørsmål om hjemlandet og myten om isbjørner i gatene (Hvem er ansvarlig for den? Jeg begynner å gå tom for artige vrier til denne myten..).
Utsikt over byen fra en bro over Mississippi
Nå til det store poenget med hele reisen, skolen. På mange måter er skolekulturen her et lite sjokk. I USA har de en veldig student-orientert tilnærming til skolen. For oss i Norge, eller hvertfall for meg, betyr det et tilbakeblikk til videregående og ungdomsskolen. Hjemmelekser, innleveringer, quizzer, eksamener, oppmøte, inntrykk på professor og aktivitet i timene er alle faktorer som teller mot hvilken karakter en får i et fag. Professoren har som regel sitt eget oppsett på hvordan en veier de ulike faktorene, men de er som regel en gjenganger i alle fag en tar ved Universitetet. Først følte jeg at dette var en stressende faktor, ettersom det var så mange baller å sjonglere på samtidig. Ukentlig har jeg quizzer som skal fullføres i hvert fag, en hjemmelekse her og der, og til slutt tronet med en eksamen på alt vi har lært opp til det punktet hver 4. uke. Derimot følger man pensum mye tettere jevnt gjennom hele semesteret i stedet for det årlige skippertaket før eksamensperioden kommer (Bare å innrømme det, vi har alle vært der). I tillegg er ikke arbeidsmengden for quizzer og hjemmelekser stor så lenge en jobber jevnt og trutt med faget. Om noe vil jeg si at planleggingen av alle aktivitetene jeg har ukentlig er tyngre enn selve aktivitetene.
Kort oppsummert: Livet over dammen er en fryd sålangt, og jeg opplever daglig nye og interessante ting. Tiden flyr, og jeg kunne ikke vært gladere med hvordan ting går sålangt. Det blir nok lettere å sortere alle tanker og meninger når oppholdet går mot slutten, men tenkte det var fornuftig å dele pent og pyntelig mine tanker midtveis. Dere får unnskylde meg, i det jeg innser at NBA sesongen er i ferd med å ta av og jeg har noen kamper å se med lærde amerikanere!
Inntil neste gang!
Bendik
