Intens valgnatt

Som alle vet var det valg i USA i går natt (8.11).

Min natt som overnattingsgjest hos en venninne gikk med til å trøste henne som føler at sin fremtid som immigrant i Canada nå er truet av flyktende amerikanere. Dette er så klart i tillegg til at et av verdens mest innflytelsesrike land er kontrollert av hvite, priviligerte heterofile kristne som ikke har det beste ryktet på seg for å fremme fred og fordragelse i landet sitt.

Jeg var altfor nervøs til å være på valgvake, men hele Canada holdt pusten foran tv’en mens det politiske kartet over stemmer på CNN stadig ble rødere.

Jeg holdt på håpet om at Trump-motstanderene ville komme mannssterke til valgurnene så de utlignet den ekstra velgerstøtten Trump fikk fra dem som aldri tidligere har brydd seg om å stemme. Fra de konservative som tidligere ikke har sett poenget. Fra de som bor i fra-flyttede steder og er redde for at samfunnet rundt dem revner i sømmene på grunn av en dårlig økonomi og en vaklende mono-industri, som kullutvinning, som eneste kilde til inntekt. Fra de som husker nostalgisk at «det var bedre før».

Sånn ble det ikke.

Mobilen min måtte settes på stille rundt 2 om natten fordi facebook messenger aldri holdt fred. I to gruppechatter, en fra vennegjengen i Norge og den andre fra det Canadiske kollektivet jeg bor i, ble valget live-kommentert. To perspektiver basert på vanntro NRK og aggressivt benektende CNN. Felles var stemningen frykt og, faktisk, sorg. I Norge ble det humring over nyheten om at Canadas immigrasjonssider krasjet i låpet av natten. I Canada derimot var det ikke like morsomt.

Personlig var jeg skuffet, men jeg føler meg så hjelpeløs.
At de hjemme reagerer på en stupende dollarkurs med «Ja, men da kan vi jo dra på billigferie i år!», og at Canadiere håper på at hvis de først overflommes av «American idiots», så bør det være de smarte, ressurssterke liberale som kommer fordi de er litt lettere å forholde seg til.
Det gjør noe med en, når en nær venninne gråter på skulderen din fordi hun er dypt overbevist om at hun, i tillegg til «all den vanlige» rasismen, vil bli skutt på bakgrunn av hudfargen sin hvis hun noen gang besøker USA. At når hun har bodd i Canada lenge nok til å søke om statsborgerskap, vil tilflyttelsen av amerikanere ha fylt behovet for nye landsmenn og hun vil bli avvist. At hun da tvinges til å dra tilbake til et (kristent) hjemland som nå snakker om at Trump er straffen USA fortjener fordi de støtter homofili og synd, fengsler sine egne over en lav sko på samme grunnlag og holder kvinner underlegne.

Da føler en seg kvalmende hvit og priviligert.

 

Siden dette ble et veldig seriøst innlegg, legger jeg ved et bilde av President Ostepopp.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *