Nå har mitt utvekslingsopphold kommet til veis ende. Det har vert kjekt å bli kjent med mange nye mennesker og et helt nytt universitet. Noe av det som jeg synes er det fineste med å ha vert på utveksling er å få et perspektiv på hvordan forhold er hjemme i Norge. Dette oppholdet har både lært meg å sette stor pris på opplegget rundt studiene hjemme og hvor godt vi blir ivaretatt, men også å være kritisk til undervisningsopplegget hjemme.
Universitetet i Essex har hatt sine fordeler, jeg skal ikke legge skjul på at det har vert deillig å bo på et campusuniversitet hvor det tok meg cirka fire minutt fra jeg forlot rommet mitt til jeg satt i forelesningssalen har vert nokså deilig på regnfulle dager. At det da også har vert lettere å få med seg det som har skjedd fordi alt skjedde på et så lite område var også ganske fint.
Det jeg kanskje har satt mest pris på fra skolen sin side er undervisningsopplegget. Jeg har ikke tenkt på det før jeg har vert her hvor ufattelig urettferdig det er at alt arbeidet vi gjør gjennom semesteret i Bergen på et vis er forgjeves fordi det bare er eksamen som teller. I Essex har jeg blitt vurdert på mange forskjellige måter og alt teller med i karakteren; oppmøte, at man leser pensum, at man deltar i timene, oppgaver som skrives underveis, at vi har fremføringer, og vi har hatt simuleringer hvor vi har vert delegasjoner for forskjellige land og har prøvd å fått forhandle frem avtaler. Det har vert veldig mye flere praktiske oppgaver og det har vert mer motiverende å jobbe med oppgaver underveis når du vet at det er viktig og at det gode arbeidet teller. I tillegg betyr det at man slipper det umenneskelige presset det er å skulle prestere og avgjøre alt du har gjort på et helt semester på én dag.
Den lille skogen rett utenfor campus
Det var også mange harer rundt campus, her er en av de veldig mange hareungene
Men jeg har også hatt opplevelser som gjør at jeg setter mer pris på hvordan ting er hjemme i Norge. Når det gjaldt å velge fag så var det ganske få fag man som utvekslingsstudent kunne velge mellom dersom timeplanen skule gå opp, i hvert fall var det slik på ”Department of Government” hvor jeg tok fag. Selv om jeg er stort sett fornøyd med hvordan fagene mine ble er det litt kjipt å ikke føle at man har noe særlig valg.
Det som jeg har slitt mest med derimot er hvordan jeg har bodd. Jeg bodde i de leilighetene som var mest ”økonomiske”. Det vil si at jeg betalte like mye her for et rom i en leilighet fra 1970-tallet som jeg delte med 15 andre studenter som jeg gjør for rommet i leiligheten hjemme i Bergen på Grønneviksøren som er helt ny og som jeg deler med to andre studenter. De fleste utvekslingsstudentene fikk bo i egne leiligheter hvor alle var utvekslingsstudenter, men jeg hadde vert litt sent ute så jeg endte opp i en leilighet sammen med lokale 18 åringer som ikke brydde seg om annet enn festing. Denne leiligheten var fryktelig skitten og ekkel og det preget oppholdet mitt en del. Det var også problemer med lysanlegget i bygget og da det ble satt inn ekstra lamper på rommet mitt har døren min blitt stående ulåst noe som gjorde at de jeg bodde med kom seg inn og stjal mange av tingene mine samt å skitne til absolutt alt.
En rellativt ren dag i leiligheten….
Det som har skuffet meg mest er at når jeg har hatt problemer så har det ikke føltes som om de ansatte på universitetet bryr seg om noe annet enn at universitetet skal tjene penger. Jeg prøvde for eksempel å bytte leilighet fordi det gikk ut over livskvaliteten min men fikk bare beskjed om at det bare lot seg gjøre mot en unødvendig høy sum penger. Jeg har også hatt en del andre problemer hvor jeg heller ikke har opplevd å ha fått noen hjelp fra universitetets side.
Min erfaring er at jeg har vert nokså uheldig som har hatt så mange problemer som det jeg har hatt, jeg vet at det er mange andre utvekslingsstudenter som sitter igjen med mye bedre erfaringer enn meg, og det går veldig bra med de aller fleste. Det eneste jeg vil påpeke er at dersom noe skulle skje så står man på egne ben og det er lite hjelp å få, noe jeg synes er nokså urovekkende når man er alene i et annet land. But what doesn’t kill you makes you stronger, he he…
