Det er lett å ta for gitt at et utvekslingsopphold er fantastisk,og en fryd uten like. Spesielt før du drar. Det er jo det alle forteller deg. Det var jo det studentene på orienteringen fortalte deg. Eller de som stod på stands med glansede brosjyrer av glade mennesker på eventyr i Latin-Amerika eller liggende med en pensumbok på en strand på Hawaii. De som forteller med den iveren en ofte får etter en kommer hjem til regn og hverdag og egentlig bare vil dra ut igjen med engang.
Det er lett å glemme at selv om du er borte fra hverdagen så kommer du fremdeles til å oppleve hverdagsproblemer. Som å komme seg i gjennom studiene; oppgjør med roomies når kjøkkenet flyter over av uvaskede ting for n’te gang og dine fat som forsvant for en uke siden plutselig ligger på bunnen av oppvask-stabelen, samt den ene personen som distraherer under forelesning bare ved å være i rommet, men som du aldri tør å snakke til fordi du ikke stoler på at du vil huske ditt eget navn.
Du vil også kjenne på følelser som du kanskje hadde i Norge også, men som kan oppleves sterkere når du ikke har et sterkt nettverk å støtte deg på og nye omgivelser får deg til å føle deg ekstra alene. Lyset i horisonten her er at disse følelsene og vanskelighetene er det som gjør at du vokser og modnes så mye under et slikt opphold.
Dessverre er det lett å glemme at virkelig ubehagelige ting kan skje.Ting du tror aldri vil skje med deg. Selv i fredelige Canada, eller Norge for den del. Selv på høylys dag.
En jeg bor med og jeg, gikk til et stort asiatisk supermarked vi hadde fått høre om for å handle. Hun er fra Vietnam, og siden jeg bodde i Japan i 2 år, så er det mye av maten vi savner som finnes i den butikken. Vi hadde aldri vært der før så vi gikk etter google maps. Jo nærmere vi kom, so mer nedslitt ble omgivelsene. Menneskene rundt oss var enten tydelig påvirket av noe, eller så på oss med blikk som gjorde oss veldig ukomfortable.
På vei til bussen med to store bæreposer i hendene ble jeg plutselig dratt bakover etter den ene skulderen av en litt eldre hvis mann som var enten alkoholiker, eller rusmisbruker eller begge deler. Da venninnen min, som han ignorerte, forsøkte å dra meg bort ble han virkelig aggressiv. Frem til da hadde jeg gjort det de fleste kvinner får beskjed om i sånne situasjoner: Jatt med hva han sier for å unngå å provosere samtidig som en ser etter muligheter til å komme seg bort. Med ett innså jeg at det ikke ville fungert, at det ikke kom til å gå bra og at jeg måtte tenke på fysisk selvforsvar. Han kom ikke til å la oss gå uten videre. Den iskalde, livredde følelsen er noe av det verste jeg har kjent. Han kom nærmere, dyttet i meg, tok tak i både meg og tingene mine. Samtidig som mannen ble mer høylydt, aggressiv og stadig mer nærgående og på kanten til fysisk mishandling hadde venninnen min oppdaget en kvinne som forsøkte å få oppmerksomheten vår. Venninnen min løp bort til henne og sammen fikk de dratt meg vekk og inn i bilen hennes mens mannen kom etter med trusler og skjellsord. Damen hadde sett at vi var i vanskeligheter og bestemte seg for å gjøre det ingen hadde gjort for henne da hun hadde vært i en lignende situasjon noen år tidligere. Hun var snill nok til å kjøre oss hjem, i tillegg.
Den følelsen av maktesløshet, frustrasjon, sinne og udugelighet. Det gjør noe med psyken din å gå fra en sterk selvstendig person til å føle seg som om du plutselig ikke er verdt mer enn hva den personen har bestemt seg for…
Jeg var ufattelig heldig, og jeg har venner jeg bor med som var der for meg da jeg gråt ukontrollert resten av den dagen. Det er også viktig å vite at slike ting skjer i studentdorms/boliger også, og ikke minst at vertsuniversitetet er der for å hjelpe deg hvis det skulle skje noe eller du har mistanke om noe. Dalhousie U har et ufattelig stort sikkerhetsnettverk som en kan benytte seg av, og jeg kan ikke få sagt ofte nok at selv om du kan føle deg så utrolig alene, så er du ikke det. Uansett om problemene er fysisk eller psykiskr, og hvor små problemene kan virke.
Det å dra på utveksling er gøy. Det er en helt utrolig opplevelse som vil gjøre deg sterkere og mer selvstendig enn det du var da du dro. Helt enkelt fordi du tar løpefart ut av hverdagsboblen og kaster deg inn i et helt nytt miljø, språk og kultur som forhåpentligvis tvinger deg til å reflektere over livet, hvem du er og hvordan du ser på, relaterer til og behandler menneskene rundt deg. Noe som virker som en stadig viktigere egenskap nå. Det er et forlenget eventyr, en lang ferie, dog med krav og ansvar.
Samtidig er det lett å glemme i all spenningen, undringen over det nye og gleden over nye personlige prestasjoner at det er ikke meningen at oppholdet skal være perfekt på alle måter. Det er normalt med skuffelser, ensomhet selv i andres selskap, kultursjokk or negative følelser. Det er normalt med hjemlengsel og tanker om at en nå sitter fast alene i et nytt land i x antall måneder. Det er normalt å føle seg så lost og forvirret at en føler en aldri kommer til å få taket på ting.
Ha dette i bakhodet, og tenk at det kommer et tidspunkt der du lar bykartet bli igjen hjemme, du finner venner, som er lokalkjente eller kanskje er like lost som deg selv,og en kanskje ikke har lyst til å dra hjem igjen likevel.
