Kulturkrasj og alt man ikke forstår

Kulturkrasj og alt man ikke forstår

Jeg husker da vi landet på Fiji etter en helt sinnssyk reise med sammenlagt over 25 timer på fly. Da vi kom ut på den noe stusslige flyplassen i Nadi i 35 varmegrader, tenkte jeg: «hva er det jeg gjør her?». Etter en grusom busstur langs den sørlige kystlinjen til Suva og vi kom fram til busstasjonen var jeg enda mer forvirret over hva som fikk meg til å dra til Fiji. Hva var impulsen? Hvorfor må jeg alltid gjøre det ekstreme? Hvorfor dro jeg ikke til Frankrike eller noe lignende? Busstasjonen ga et klart inntrykk av tredje verden, med skitne gater, veldig mange biler, slitne bygg og mye støv. Folk så rart på oss og taxisjåfører ropte etter oss. Vi sto der, fem forfjamsete UiB-studenter som liksom skulle bli plukket opp. Etter 10 minutter kom to taxier svingende inn på parkeringsplassen med ansatte ved International Office som skulle hente oss. Vi ble kjørt opp på campus og etter kanskje 30 minutter med byråkrati og å finne ut av hvem som skulle ha hvilket rom på Halls of Residence ble vi innlosjert og fikk forklart reglene. Vi var kanskje i overkant uheldige med navnkombinasjoner: «Maria Emilie», «Ina Marie», «Dina», «Ine» og «Maria Felicia». Det var litt vanskelig i blant! Men etter mat, vann og søvn merket nok flere av oss på at vi ikke helt skjønte hva vi gjorde på den lille øyen i Stillehavet. Suva er ikke akkurat noen storby, og campus er bare en campus. Ting gikk seg mer til da vi kom i gang med skole, det skal sies. Men jeg husker de første dagene tok en slags panikk meg hvor jeg hele tiden spurte meg selv hva jeg holdt på med.

 

I tillegg er Fiji et komplisert land med skillelinjer vi ikke kjenner til. Vi hadde dessverre ikke fått noe særlig innblikk i dette før vi dro grunnet mangel av informasjon. Det var veldig utfordrende å bli kastet inn i et system og et samfunn vi visste tilnærmet ingenting om. Drar man til et vestlig land skjønner man stort sett hva man kommer til. Man reagerer kanskje på mengden høflighetsfraser i USA, kyss på kinnet i Frankrike eller at utelivet i Spania ikke starter før klokken 2 på natten, men det er ikke så store forskjeller å sette seg inn i. På Fiji derimot, er det så mangt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere alt engang. Man merker seg at det er en samfunn som fungerer på en helt annen måte enn vesten. De har et sterkt skille mellom fijianere (iTaukei) og indere. Inderne kom jo til Fiji med britene og har blitt der siden. Til den dag i dag lever de veldig adskilt, indere får ikke lov til å eie land, ekteskap mellom etnisitetene er tabu og de snakker hvert sitt språk, spiser hver sin mat og feirer forskjellige høytider. De kler seg forskjellig og oppfører seg forskjellig. Inderne har naturligvis tatt med seg mye av sin kultur, men det mest interessante er fraværet av kastesystemet. Da de kom til Fiji ble de kasteløse fordi de dro ut av India. Siden det har de ikke operert med kastesystemet, som man kanskje kan argumentere for at er en god ting. Men skillelinjen mellom iTaukei og indere er veldig synlig og merkbar hvis man ser etter det. Videre har Fiji et spesielt forhold til kultur og vesten. Kultur og tradisjon står veldig sterkt i samfunnet, og på den ene siden ønsker en del av befolkningen demokrati og modernisering, men på den andre siden ønsker de å opprettholde det tradisjonelle sosiale systemet med høvdinger. Det kommer nok an på hvem man spør, og Suva og USP har nok en konsentrasjon av befolkningen som ønsker modernisering og demokrati. Men man merker fortsatt deres tradisjoner står sterkt. Dette husker jeg som veldig spesielt da de snakket om det. Rett og slett fordi dette gjelder jo bare iTaukei og ikke indere som et 30-40% av befolkningen. Jeg følte ofte at inderne ble glemt og ikke omtalt som en del av deres samfunn. Dette var vel det jeg anså som veldig bittersweet med Fiji, at de har en rik kultur som de er glad i å presentere, men de viser til å ikke respektere indisk kultur på lik linje med sin egen på bakgrunn av at iTaukei var der først.

biblio

Å sette seg inn i og forstå skillelinjene var fryktelig vanskelig og noe verken Alban eller jeg var forberedt på. Jeg antok fijianere for å være et åpent og vennlig folkeslag, men allikevel med en så tydelig motsetning som at de ikke inkluderer en så stor andel av befolkningen.

Etter hvert militærkupp har det vært en ekstremt stor emigrasjon av indo-fijianere til spesielt Canada. Fiji har et anspent forhold til vesten og spesielt Australia og USA. Det var noen ganger vanskelig, og flere ganger ønsket jeg ikke å rekke opp hånden i timen på bakgrunn av at jeg er hvit. Jeg følte flere ganger at det jeg ville sagt kunne fremstås som kritikk av deres system og at vårt er bedre. Dette var nok spesielt for meg da jeg tok politiske fag. Å snakke om korrupsjon, demokratiutvikling, statskupp og nepotisme var i grunn veldig kleint. Kanskje jeg overtenkte det og at det ikke hadde blitt oppfattet feil, men det var likevel en følelse jeg hadde som var veldig reell der og da.

Det var jo noe jeg likevel lærte mye av. Jeg var jo ikke akkurat avhengig av å rekke opp hånden for å lære noe. Det var ekstremt interessant å høre på hva de andre studentene svarte da det ofte var andre perspektiver enn det vi har fra UiB og Norge.

Nå føler jeg egentlig at jeg sporer litt av. Uansett burde alle forberede seg på kulturkrasj og hjemlengsel fra tid til annen. Det hører nok med på et utvekslingsopphold. Men det er en del av opplevelsen. Skolen har et stort støtteapparat da de fleste studenter kommer fra andre land. Uansett så er det mange andre der i samme situasjon som ofte føler det samme som deg. Jeg var heldig som hadde Alban, men også mange andre norske og internasjonale studenter som noen ganger satt på de samme følelsene!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *