Ljubljana:

Elvebredden i Ljubljana full av barer, restauranter og turister

Jeg har nå vært i Ljubljana i over to måneder. Inntrykket av Slovenia er svært positivt, og jeg er overbevist om at jeg valgte riktig med å dra hit. De første ukene var preget av å leve som hostelboms. Det var vanskelig å finne sted å bo, og jeg tror jeg tok litt lett på det før jeg kom ned. Det viste seg fort at leiemarkedet i Ljubljana er veldig vanskelig for Erasmus studenter spesielt for oss som kun blir ett semester. Etter to svindelforsøk hvor de ønsket et depositum før visning, utallige mailer, og visninger fikk jeg napp gjennom en slovensk nettside godt hjulpet av Google translate. Jeg bor nå sammen med to slovenske brødre, noe som gjør at det blir enklere å få kontakt med de lokale. De fleste andre utvekslingsstudentene jeg har blitt kjent med var også tidlig med å komme hit da de fleste tok språkkurs. Angrer en del på at jeg ikke også meldte meg opp på det, om ikke for annet er det veldig sosialt. Etter at boligkrisen var fikset ble ting veldig mye enklere, og jeg har derfor fått tid til å reise en god del.

 

Reisefølge: Lisa, Saara, Domenic og meg på padletur i Montenegro.

Slovenia ligger perfekt til for reiser, og fra Ljubljana som ligger i midten er det kort vei til alle grenser. Ettersom skolen startet først nå i Oktober bestemte fire av oss for å reise Balkan rundt før skolestart. En finsk jente, og jeg leide bil og kjørte sørover hvor vi plukket opp folk underveis. Første dagen kjørte vi fra Ljubljana til Dubrovnik i Kroatia. Der møtte vi første person, en tysk jente og vi tok en natt der. Planen var på ingen måte fastsatt så vi Googlet stort sett underveis for å bestemme oss hvor turen gikk. Fra Dubrovnik kjørte vi til Montenegro, og fulgte kysten til en liten by som het Kotor. Byen var kjempefin, men åpenbart også veldig populær blant cruiseturister, så vi dro videre samme dag. Kysten av Montenegro var ikke spesielt pent, og fikk egentlig et inntrykk av at det var litt ‘’Las Vegas’’ og plastikk preg over de fleste byer og landsbyer. Virket som om Montenegro prøver å ta igjen Kroatia som turistdestinasjon og byene er derfor preget raskt oppførte bygninger, og gigantiske hoteller. Vi ga opp kysten og dro derfor isteden til Balkans største innsjø, Skadar, som ligger mellom Montenegro og Albania. Der fant vi en liten landsby som het Virpazar, hvor vi trivdes såpass at vi ble noen dager. Siste tyskeren reiste også opp fra kysten og møtte oss der hvor vi slappet av, leide kajakker og padlet på innsjøen. På kvelden endte vi på lokalpuben, hvor noen serbiske nasjonalister feiret en eller annen avstemning eller religiøs høytid (de ga ikke helt samme svar), de var hyggelige og vi fikk virkelig opplevd en balkanfest. Utover kvelden ble stemningen noe annerledes når de hørte at vi skulle reise videre til Albania. Ifølge våre nye ‘’venner’’ kan albanere hverken lese, vaske seg, og de advarte sterkt mot at i Albania stjeler de organer. De var derimot rause nok til å innrømme at vi burde oppleve det selv, og at vi alltids var hjertelig velkomne tilbake til både Montenegro og Serbia. Vi etterlot bilen nær grensen og reiste til Shkodër i nordlige Albania, som ligger i andre enden av innsjøen Skadar.  Vi måtte etterlate bilen fordi firmaet vi leide bil av i Ljubljana tillot oss ikke å ta med bilen inn i Kosovo eller Albania. (Vi forsøkte å spørre om hvorfor dette ikke var lov, og fikk en halvveis forklaring om eksplosjoner og forsikringsselskaper, så vi la det dødt).

Glede over moteriktig jakke

 

 

 

 

 

 

 

Toppen av festningen i Shkodër, Albania

Albania var fantastisk, og vi er alle enige om at dette var høydepunktet for turen. Ting er billig(!), og folk er svært hjelpsomme og gjestfrie. Vi hadde også flaks med hostelet som var fullt av backpackere og interessante folk fra hele verden. Vi ble tipset om å blant annet å besøke et loppemarked, og se festningen i solnedgang, dette viste seg absolutt å være gode tips og de fleste av oss var flere klesplagg, og instagram likes rikere når vi reiste hjem. Etter tre solide dager i Albania reiste tyskerne hjem med fly, finnen og jeg skulle reise tilbake til Montenegro for å hente bilen. Bussene i Albania er preget av flaks, og visstnok var det ingen busser som skulle til Montenegro den dagen. Sammen med en tilfeldig skotte fra hostelet tok vi derfor pirattaxi med en hyggelig gammel mann til grensen. Grensekontrollen mellom Albania og Montenegro er relativt streng, og vi mottok derfor også en porsjon ekstra oppmerksomhet på grunn av det noe spesielle reisefølge vi utgjorde. Vi kom oss trygt tilbake til leiebilen og kjørte derfra til Mostar i Bosnia.

Mostar er kjent for den ikoniske broen, og er fortsatt preget av kulehull fra krigen på 90-tallet. Byen burde vært minst like kjent for hyggelige og hjelpsomme folk, og vi hadde to fine dager der. Fra Bosnia kjørte vi til Kroatia, hvor vi leide en leilighet ved kysten de siste dagene, og derfra tilbake til Ljubljana.

Alt i alt en fin tur og deilig start på utvekslingen. Nå starter forelesninger for fullt, men er allerede i gang med å planlegge andre kortere turer for senere. Kommer nok et innlegg om skolehverdagen etter hvert, men foreløpig er den mindre interessant enn det som skjer utenom.

 

 

 

 

 

Gruppefoto fra Albania.

av Jens Wroldsen Haugdal, Europastudier som dette semesteret studerer ved Universitetet i Ljubljana