Halifax
Halifax fra luften. Dalhousie University synes nesten ikke, men ligger til venstre for Citadel (den store grønne parken midt i bildet). Bildet er tatt fra Viewpoint.ca.
Nå har jeg hatt noen dager i Halifax, og har rukket å se meg litt omkring. Det tar ikke så lang tid å gå rundt halvøyen som byen ligger på.
Halifax er en liten by med ca litt i overkant av 400 000 innbyggere. Det har et kompakt sentrum med gangavstand til det meste, universiteter og høyskoler som preger bybildet, og en berømt kystlinje. Med andre ord, ganske likt Bergen.
Det som der i mot er forskjellig er at det ikke finnes et eneste fjell.
Med unntak av en liten bakke midt i sentrum, som er bygget som området rundt Nygårdshøyden, er landskapet flatt og lett fremkommelig.
Det betyr dessverre ikke at det er lett å ta bilder, ikke før ut på høsten i alle fall. Det er litt for mye løv i veien. Ikke hvilke løvtrær som helst heller. Jeg ser ikke hus for bare Canadiske lønnetær.
De er så svære at jeg må dukke under greiner langs fortauet når jeg går til universitetet.
Hele provinsen er dekket av lønn og eik. Hele byen også, bortsett fra i de største parkene. Der er det store åpne gressmarker med baseball baner i hjørnene.
Nova Scotia betyr New Scotland. Det vises i provinsflagget som har et løvesegl i midten og som er lik det skotske, men med omvendte farger.
Bilde fra crwflags.com
I tillegg er vakter utenfor offentlige bygninger i byen kledd i kilt.
Det morsomste beviset på de sterke skotse anene som en stor del av byens befolkning har, var en halvtimes sekkepipekonsert fra en i nabolaget. Hvor han spilte fra fant jeg aldri ut, men det var utrolig hvor mange melodier han kunne!
Arkitekturen er også interessant. Det er neste ikke høyhus i hele tatt her. I byen er de fleste hus vernet og det er ikke lov å bygge så en hindrer utsikten fra Citadel Hill, som er den store grønne åsen på bakketoppen på bildet. Det er et gammelt militærfort som er en av Halifax sine største attraksjoner.
Sentrum er enten bygget i rød murstein eller skiferstein, mens resten av byen er store eneboliger (som kan ha blitt gjort om til to leiligheter etter leiehus), i tre.
Dette gjør at de fleste gater ser like ut og en kan gå seg vil hvis en ikke følger med på gatenavnene.
Siden byen er en utpreget havneby er det mange maritime museer her. Det mest berømt er nok The maritime Museum of the Atlantic. De viser utstillinger om Titanic som forliste ikke langt unna Nova Scotia og Halifax. Det ligger like ved gravlunden der passasjerene som ble funnet, men ikke klarte seg, ble gravlagt.
Offentlig transport begrenser seg til busser i byen, og små, søte ferger hvis du skal over til andre siden av havnen til Dartmouth. Det går alltid en buss, men det er alltid trafikk-korker også.
Studentidentitetskortet en får er også ditt personlige busskort. Det koster 150 dollar for to semester, så kan du kjøre buss og ferge så mye du vil innen provinsen. Det kan komme godt med når regnet og snøen kommer. Det er ikke så alt for langt å gå til steder, men 15-20 minutter virker alltid dobbelt så lenge i øse-pøse regnvær. Fartsgrensene er ganske mye høyere enn i Norge, så en må regne med en del risting, brå svinger og plutselig bråbrems. Jeg trodde min siste time var kommet da taxisjåføren vinglet i veibanen i 120 km/t og tok avkjørsler i 90, samtidig som han skulle snakke med oss som satt i baksetet.
Avstandene er også store når en ikke helt vet hvor en skal, eller hvordan systemet fungerer.
Jeg fikk erfare det da jeg alene skulle med buss til Jysk.
Ja, det faktisk Jysk i Canada. Jeg ble utrolig overrasket. Storsalget de hadde nå like før skolestart reddet hele budsjettet mitt. Butikken var i en enorm lagerbygning som lå ca 1 time utenfor byen med 2-3 busser, i et område som minnet om Åsane. Den første bussen slapp meg av på et buss-stopp som lå midt i en sving med null sikt den ene siden og et stort veikryss uten overgangsfelt på den andre.
En måtte egentlig bare høre etter biler og løpe over på andre siden så en kunne ta bussen videre.
På tilbakeveien satt jeg en stund på en bussterminal i Dartmouth med alle pakkenellikene mine fordi jeg ikke fant ut av hvilken buss som kjørte over broen.
Ni timer og 18000 skritt fra jeg først dro til universitetet om morgenen, var jeg tilbake på hotellet jeg da bodde på.
En blir sprekere av utveksling enn av Pokemon Go!
