Da var tiden kommet for å dele flere opplevelser fra Egypt og omegn med dere der hjemme i Norge. Jeg har nå under en måned igjen, men skal i dette innlegget fokusere på det jeg hintet på slutten av mitt forrige innlegg, samt dele noen positive og negative nyheter angående vår nydelige, spretne  kanin Maud!

I slutten av februar reiste tre nordmenn og en danske på en liten ekspedisjon østlig retning fra Kairo. Målet for turen var å bestige fjellet hvor Moses hadde mottok de ti bud fra Gud. Før reisen hadde vi lest oss litt opp på UDs tips og anbefalinger rundt reiser i Egypt. Sinai-halvøyen var foruten den sørlige delen, bare ok å reise til om det var nødvendig. Da vi stilte oss spørsmålet om dette var en nødvendig reise, ble svaret selvsagt ja! Vi reiste sent på kvelden, etter å ha fått noen artige blikk og spørsmål fra leiebilselskapet som ikke kunne forstå hva vi skulle til Sinai etter. Planen var å reise gjennom en tunnel som går under havet, fra fastlandet ved Suez og over til halvøyen Sinai. På den andre siden skulle vi kjøre et stykke sørover før vi omsider tok inn på et resort for natten (klokken var ca 02.00). På strekningen etter tunnelen og til resortet fikk vi vår første politieskorte. Da solen stod opp neste morgen, var det klart for siste etappe, først et langt stykke sør, for så å rette kursen innover i fjellene. Kjøreturen langs kysten gikk raskt og effektivt, og ideen om at Sinai var utrygt var fjernt i minnet.

Vi mottar ikke bud, vi bare dabber til Gud
#dabtheme1

Etter å ha svingt av hovedveien og siktet oss inn på St.Kathrin (en fjellandsby omringet av fjell) begynte vi å kjenne på sikkerhetsalvoret, lange stopp, med lite informasjon langs ulike checkpoints ble tema for denne dagen. Samtidig fikk jeg meg en interessant opplevelse da vi stod og ventet ved et av disse checkpointene, jeg måtte nemlig slå alvorlig lens. Da jeg spurte en av «generalene» som stod med et militært bygg om dette var mulig, fikk jeg beskjed om å gå inn i bygget og ned i kjelleren. Jeg fulgte ordre og kom inn i et middels stort bygg, soldatene jeg møtte på inne i bygget var alle ganske så overrasket over å se en turist vandre fritt på basen deres.  Etter at de hadde kommet seg til hektene igjen, ble jeg vist vei ned til kjellerend.Der nede var det skittent og rimelig kjølig, jeg fikk igjen beskjed om å fortsette og gå inn på rommet til venstre for meg. Jeg gjentok på engelsk til vakten med automatvåpenet at jeg skulle pisse, og fikk bekreftet at jeg hadde nådd min destinasjon. Da jeg entret rommet innså jeg fort at dette var en fengselscelle, en slitt og gammel egyptisk fengselscelle. Til min høyre var et lite rom, med et hull i bakken som vakten som stod utenfor signaliserte at var hvor jeg skulle kvitte meg med væskeoverfloden. Underveis i prosessen begynte så vaktene utenfor å ha det litt artig, metalldøren bak meg ble smelt igjen, og latter kunne høres på utsiden av rommet. I minuttet før de åpnet opp igjen, innså jeg at jeg hadde glemt mobilen og passet i bilen. Det gikk dermed noen interessante tanker gjennom skallen min, før jeg omsider fikk forlate bygget og var trygt tilbake med de andre. Fjellet ble besteget og turen var vellykket.

Fornøyd etter å ha nådd toppen – her sammen med vår beduin-guide

Vår reiselyst hadde ikke blitt mindre. Etter litt bruk av Google og bestilling av flybilletter, leiebil og hotellovernatting var vi klar for Libanon. Denne gangen hadde vi med oss en amerikaner ved navn Kent, og grunnet ulike timeplaner ved Universitetet hadde Fredrik og Kent reist dagen før meg og brukt dagen godt i Beirut. Da jeg landet, hentet jeg leiebil, og med gps-koordinater tilsendt fra Fredrik som hadde funnet internett på en cafe, fant jeg omsider to malplasserte turister langs en hovedvei i en Hezbollah-dominert forstad litt utenfor Beirut. Kveldens plan var å kjøre til en by tett på den syriske grensen, for så å ta natten der og morgenen etter forsøke å ta oss så nær grensen som overhodet mulig. Da vi våknet i Baalbek, tok vi først en liten tur rundt i byen hvor vi så på gamle romerske byggverk før vi måtte løpe tilbake til bilen grunnet ekstremt og plutselig uvær. Etter å ha tørket litt, kjørte vi omsider rett øst, mot den syriske grensen. Ferden stoppet først en gang, da vi klarte å punktere og jeg måtte skifte dekk samtidig som ivrige geiter og en del undrende forbikjørende forstyrret.  Så et siste stopp etter å ha fått bilen på veien igjen, da vi kjørte på en Hezbollah-kontroll ca 3 km fra grensen. Offiseren der, som hadde et bilde av den Iranske Ayatollah i den lille «hytten» sin, ba oss komme ut av bilen og bli med han inn. Han gikk gjennom passene våres samtidig som han på samband pratet med en offiser, som ga tydelig beskjed om at vi ikke fikk reise videre. Til amerikanerens lettelse; han hadde  uttalt at han ikke kunne forstå hva han gjorde i denne bilen med to gale nordmenn, snudde vi nesen og kjørte så tilbake mot kysten. Libanon er et virkelig vakkert land, det føltes som å kjøre igjennom alle fire årstider på to dager. Alt fra høstfølelse i Baalbek, til vinterfølelse på de snødekte fjellene, før vi kom til vår og senere sommer jo nærmere vi kom Middelhavet. Vil absolutt anbefale alle en tur dit, om så bare for å kose seg på kysten!

En liten dab etter å ha nådd kysten
#Dabtheme2

En liten video som viser deler av Libanons vakre landskap!

På oppfordring fra våre store ledere i dette prosjektet, skal jeg også fortelle litt mer om kaninen vår Maud. Jeg har kvidd meg til dette øyeblikket en god stund, da det eneste som gjenstår av henne er litt dårlig ivaretatt kaninpels. Historien rundt kaninen startet ved at jeg og Fredrik (mest meg), hadde pratet om at det hadde vært kjekt med et kjæledyr. Noen dager senere, en meget hyggelig kveld, hadde Fredrik gjort som Gabrielle og satt handling foran ord, kaninen som raskt fikk navnet Maud var blitt reddet fra et egyptisk kjøttmarked og var de kommende ukene fast innmat i «little Norway». Dessverre hadde det seg slik at Airbnb-policien sa at vi ikke kunne ha dyr. De første gangene folkene fra selskapet var i leiligheten, gjemte vi henne på terrassen, men da jeg en dag innså at jeg hadde glemt å skru av ovnen, og selv befant meg langt unna, ble det en litt anspent stemning. Folkene fra selskapet ba oss om å kvitte oss med kaninen innen to dager, om ikke så ville de ta henne fra oss. Etter uten hell å ha forsøkt oss på om noen av de andre utvekslingsstudentene hadde lyst på henne, inngikk jeg en deal med eieren:  hvis han leverte henne til en slakter, så kunne de få kjøttet om jeg fikk kaninpelsen ettersom jeg allerede har en kaninpels fra forsvaret og så mulighetene for en aldri så liten samling. Noen dager senere fikk jeg restene av Maud,og hun har siden ligget saltet på terrassen vår. Tenker jeg skal prøve å ta henne med til Norge. Legger ved en video fra før død, og et bilde av Mauds tilstand for øyeblikket.

Takk for følget, kommer enda et innlegg om ikke så mange ukene 🙂

Ikke alle kaniner som får leke Simba!

Dagens Maud, foran og bak.

En siste liten video, vi lærte henne å gå på do i pizzaeske og spise oransje-rot fra hånd. Hvil i fred, vi savner deg vår dronning!