Godt nyttår, alle sammen! Mens inntrykkene fra de esktremt hektiske siste månedene setter seg, tenkte jeg å dele et innlegg jeg skrev på min egen blogg tidligere i høst. Det handler litt om hvordan det opplevdes å være helt alene i begynnelsen – et aspekt jeg ikke hadde tenkt mye på før jeg reiste ned. Jeg tror det kan være lett å glemme utfordringene som kan møte deg når du er oppspilt og spent, uansett om du drar et sted du kjenner godt eller ikke.
Under min første uke her i London fikk jeg kjenne på en følelse jeg ikke har kjent på veldig, veldig lenge – følelsen av å være helt alene. Jeg har stort sett alltid vært selvstendig og klart meg på egenhånd. Flyttet hjemmefra da jeg begynte på vidregående i Oslo, alltid jobbet mye og har måtte prioritere andre ting fremfor sosiale sammenkomster. Mobbing og en følelse av å aldri passe inn. En introvert ekstrovert, som elsker å være sammen med andre men som ikke takler det over lengre perioder. Jeg må ha litt alenetid. Og jeg har vært mye alene. Både frivillig og ufrivillig.
Da jeg landet i på flyplassen for snart fire uker siden var det derimot en helt annen følelse av det å være alene. Til tross for at jeg flyttet tidlig hjemmefra, har familien bare vært en liten togtur unna. Jeg har alltid bodd med folk rundt meg, enten i kollektiv eller med kjærsten min. Jeg har alltid kunne plukke opp telefonen, invitere venner eller dra på besøk. Selv om både Oslo og Bergen var nye byer med nye mennesker en gang, var det fortsatt kjent. Det var Norge, med norsk kultur, språk, vaner og normer. Og jeg hadde alltid noen jeg kjente i nærheten. Nå derimot, var jeg i et annet land. En by jeg har besøkt så mange ganger, men som plutselig ble så totalt fremmed. Med en diger bag på ryggen og kofferten på slep skulle jeg finne ut av ting på egenhånd, finne frem og komme meg rundt. For første gang i livet kunne jeg heller ikke ringe pappa og be om hjelp (som jeg fortsatt gjør i en alder av 22 i stedet for å bruke google, hehe) ettersom han hadde hatt ca like mye peiling som meg.
Men jeg kom meg nå fra flyplassen. Varmt og svett på toget. Hoppet i en taxi fra Victoria Station, for ikke snakk om at jeg skulle drasse med 40 kilo på tuben. Spesielt ikke en sensommerdag med 27 grader. Fulgte med på gps under hele reisen, så ikke taxien skulle lure meg. Kræsjet i en lyktestolpe. Gikk fint med oss, men værre for bilen. Kom meg inn hos Dinwiddy. Masse papirer, ting som må signeres. Pappa? Nei, klare selv. Nøkler og nøkkelkort. Finne riktig blokk, riktig etasje og riktig avdeling. Sjekke rommet, krysse av og rapportere. Signere og levere i resepsjonen. Finne nærmeste IKEA. Men, hvor bor jeg egentlig? Google og søke. IKEA på Tottenham Hale, som så ut til å ligge så langt unna er bare fire stopp med tuben. Herlig. Gå til tuben, finne riktig linje og riktig retning. Komme seg til riktig stasjon – men her var det jo ingen IKEA? Ikke ett eneste blått og gult bygg å se. Google mer, halvtimes gåtur ja. Flott. Begynner å gå, men finner en buss. ‘You ståp at aikia, yes?’ ‘Yes’.
Ting gikk ganske fint frem til IKEA, utenom den lille krasjen med taxien. Følte meg så voksen der jeg fikk til ting og kom meg rundt på egenhånd. Men da jeg først var kommet i varehuset vi alle kjenner så godt, slo følelsen av å være alene skikkelig inn igjen. For hvordan i all verden skulle jeg bære med meg alt hjem? Jeg hadde allerede brukt så mye penger den dagen (du vet, følelsen av å dra kortet litt for mye selvom du vet det er nødvendig) så taxi slo jeg raskt fra meg. Etter litt tenkning fikk jeg bare slå fra meg tanken om å fikse alt på én dag, og heller kjøpe med det jeg visste jeg trengte. Som dyne, puter, sengetøy, håndklær og et vinglass (høyst nødvendig), vanlig glass og tallerken. Allerede da hadde jeg fylt opp to blå IKEA-poser, så resten av kjøkkenutstyr og småting fikk jeg ta senere. Så var det bare å komme seg tilbake, på riktig buss, riktig tube, passe på at alt fortsatt var med – for jeg er så ekstremt paranoid for lommetyver. Da jeg kom ut fra King’s Cross var jeg plutselig et helt annet sted. Skjønte ikke en dritt. Nå i etterkant vet jeg jo at det er fordi stasjonen er så ekstremt stor, men jeg har enda ikke funnet ut hvordan jeg kommer ut igjen der vi alltid går ned.
Etter å ha ordnet sengen, fått ting på plass og tatt en veldig etterlengtet dusj fikk jeg endelig tatt en pust i bakken. Kom på at jeg ikke hadde spist siden tidlig på Flesland, så det var rimelig på tide å få i seg litt mat. Men hvor lå det matbutikker her? Og hva heter egentlig matbutikkene i England? Ganske utmattet ble det en rask løsning med pizza fra resturanten over veien og en øl, som ble inntatt på gulvet. I det nye rommet, i den nye byen, i det nye landet. Og det var så godt å være alene, samtidig som det var så rart.
Jeg flyttet jo inn én uke før alle andre, og den første uken var jeg derfor kun med meg selv. Kun meg å ta hensyn til. Jeg kunne gjøre akkurat det jeg ville, bruke så lang tid jeg ville og kikke i så mange butikker som over hodet mulig uten følelsen av at noen andre var lei. Det var en god alenetid, og mestringsfølelsen av å få til ting – enten det var å komme seg til riktig sted eller å fikle frem de riktige kronestykkene – var så god. Jeg tror det er sunt for alle å kjenne litt på den ensomheten en gang i blandt, å stå på egne bein et fremmed sted. Å bare forholde seg til seg selv, og stole på at avgjørelsene man tar er riktig. Og blir det feil på første forsøk, så prøver man igjen. Også prøver man til man får det til, og det kjennes så bra.
Samtidig var det så rart. Nå har jeg jo bodd med kjærsten min i over ett år, og til tross for at vi begge både jobber og studerer og generelt ser hverandre ganske lite i hverdagen, så har vi alltid hatt kveldene og nettene sammen. Disse var derfor verst. Når man er vandt med å dele seng med en på nesten to meter, blir det å sove alene plutselig veldig rart. Det føltes så feil å ha så god plass, det var ingen glovarm kropp å varme seg på, og det var ingen som pustet og sa rare ting i søvne. Det var så stille.
Dagene gikk, og jeg ble mer vandt med denne ‘alensomheten’. For ensom var jeg ikke, jeg var bare alene. Jeg trives godt i eget selvskap, men det tar tid å vende seg til å ikke ha andre rundt seg. Andre kjente, vel og merke – for det er nok av folk i London. Men det var fint. Fint, godt og litt trist. Jeg dro til Camden, til Convent Garden, ble kjent med området rundt skolen, spiste lunsj alene i parken og besøkte alle mine favorittbutikker helt uten å stresse. Jeg gikk meg bort med vilje, fant søte kaféer og spennende resturanter. Uten å engang se på klokken. Og sånn gikk dagene.
________________________________________
Den følelsen av å være alene som jeg har kjent på så mange ganger her nede er både god og vond. Men mest god. Jeg tror kanskje ikke alle tenker over slike ting før de drar ut på utveksling – men om man drar uten bekjente slik som meg kan den plutselig komme ganske hardt. Nå er jeg i tillegg ‘bare’ i London, hvor de snakker et språk jeg kan godt, hvor valutaen er håndterbar og hvor det stort sett bare er å google seg frem til ting. Selvom det er fremmed, er det likevel kjent. Jeg tok meg selv ofte i å tenke på de som drar alene til Fiji, Kina eller Uganda – hvor ting er enda litt vanskeligere å finne ut av. Hvor engelsk ikke er morsmålet, og google kanskje ikke kan hjelpe til. Hvor følelsen av alene kanskje er enda litt sterkere, og mestringsfølelsen av å få til ting kanskje føles enda litt bedre.
For jeg må ærlig innrømme at det var godt å våkne til et kaos den første søndagen, når alle de andre skulle flytte inn. Det var godt å høre norske stemmer i den store flokken på vei til skolen dagen etter, det var godt å snakke med mennesker igjen og det var godt å spise middag med selvskap. Det var godt å være sammen om å være alene.
Lagre
